Jeg har hatet denne kvinnen…

Mesteparten av livet har jeg aldri elsket henne.

Jeg har foret henne løgner, fortalt henne at hun ikke var god nok, og latt andres behov være viktigere enn hennes.

Jeg  har latt henne kjempe kamper for andre, men kritisert henne når hun kjempet sine egne kamper.

Likevel har hun kjempet sine egne kamper i stillhet. Indre kamper som har foregått i sinn, hjerte og sjel - som ikke alltid var synlige for andre.

Hun har feilet mange ganger som kjæreste, datter, mor og som venn fordi hun ikke trodde hun var verdig kjærlighet.

Hun kan være direkte, sta og hun har hemmeligheter.

Hun har arr - mange arr - både synlige og usynlige.

Hun har gjort mange feil og hun har gjort mye godt i livet sitt.

Noen mennesker elsker denne kvinnen, noen liker henne, og andre bryr seg ikke om henne i det hele tatt.

Men hun har begynt å elske seg selv.

Hver feil, hvert nederlag, hver utfordring, skuffelse, suksess, glede og prestasjon har formet henne til den hun er i dag.

Hun er stolt av sin reise i livet.

Hun vil ikke lenger late som om hun er noe hun ikke er.

Hun vil ikke lenger beklager for den hun er.

Hun er ikke perfekt, men hun er verdifull.

Hun har reist seg fra sine utfordringer og velger å stå stødig i seg selv - grasiøst og vakker på sin unike måte.

Hun vil aldri slutte å overraske og liker ikke å bli satt i bås.

… og hun vil aldri slutte å lære eller bevege seg fremover.

Hun er modig.

Hun er kjærlighet.

Hun er meg.

❤️

PS! Du er velkommen til å dele dette innlegget hvis det resonnerer med deg.